2011-12-10
 23:45:15

Utøya

Som en del av er vet så kände jag några av de som var på Utøya den 22:a Juli. Bland annat min pojkväns lillasyster Celine (som är som en lillasyster och nära vän för mig med) och två av hennes vänner som jag träffat många gånger.
Celine överlevde, och hennes vänner med, men inte utan att ha fått psykiska men för livet. Celines bästa kompis Cathrine förlorade sin 16-åriga lillasyster och bästa vän Elisabeth (nära vän till Celine också), och blev själv skjuten i magen och armen. Efter många operationer överlevde Cathrine, och idag bloggar hon aktivt - ofta om Utøya.
Nu har Cathrine skrivit om det hon upplevde denna hemska dagen.

Min Utøya Historie.

Etter mye om og men, vil jeg nå skrive om hva jeg opplevde på Utøya 22.07.2011. Hva jeg så, følte, og hva jeg gjorde.

Etter krisemøtet i hovedbygget om bomba mot regjeringsbygget, så måtte jeg finne søsteren min, fordi pappa jobber i oslo, og min telefon var tom for strøm allerede første dagen, så da måtte vi prøve å få tak i han med hennes telefon. Vi prøvde å ringe. Han tok ikke telefonen. Etter at jeg alt hadde gråtet over at det var en bombe som hadde sprengt, så klarte jeg å begynne å gråte igjen i frykt om at han var truffet, og da klarte ikke Elisabeth å holde seg heller. Vi prøvde å ringe han igjen etter 2 minutters tid. Han la på. Jeg og Elisabeth så på hverandre, tørket tårene, og smilte. Det var ett tegn på at han skulle ringe opp igjen, slik at vi slapp å bruke penger. Alt var bra med han og annen familie i oslo, så det var en lettelse. Da jeg fikk høre den gode nyheten fra min side gikk jeg til teltet med noen venner.

Siste gang jeg så Elisabeth, min kjæreste lillesøster, var i vinduet i storsalen. Hun så litt nedfor ut, så jeg måtte sjekke til at alt var okey ved å vise ett tommel opp tegn. Jeg fikk ett smil og ett tommel opp tegn tilbake fra henne, og da smilte jeg tilbake. Det var det siste jeg så av henne..

Jeg, Celine(uskadd, overlevd) og Julie(uskadd, overlevd) ruslet ned til teltet til Julie. Celine skulle opp å lade mobilen sin, så hun ruslet opp igjen til hovedhuset. Jeg og Julie satt og snakket om at den personen som måtte ha bombet regjeringskvartalet må ha vært dum, for en smart mann som ville drepe mange mennesker, ville ha bombet det en måned frem i tid, da han kunne drept enda flere mennesker. Julie holdt også på med å ringe rundt til familien om alle var okey. Vi snakket også om at vi ville hjem, og at vi skulle få noen av foreldrene våres til å hente oss, for det var en dårlig stemning rund på Utøya, og en dårlig magefølelse på å være her. Etter 5 min, så hører vi noe som minnet om kinaputter, og vi tenkte, hva i all verden er dette, har de ikke respekt over at noen er i sjokk og har det vondt, og ikke minst at det kan være pårørende her? 

En kompis av oss, som heter Martin, var litt ut og inn av teltet. Og da smellinga begynnte kom han inn til oss, og så sjokka ut. Og går ut igjen for å se, da roper en vakt at vi måtte holde oss inne i teltene. Jeg tenkte, hva i helvete er det som skjer nå?! Martin klarte ikke å holde seg i ro, så han gikk ut av teltet, og vi prøvde å stoppe han, men da fikk vi som respons; Jeg må jo se hva som skjer da, også løftet han litt på smilebåndet, sikkert av den grunnen til at vi ble så oppgitt over han at han ikke hørte på oss. Men vi trodde vell ikke det var så ille da, og skjønte og visste vell ikke helt hva som skjedde. Og man tenker jo og forventer ikke det verste der og da.

Jeg droppet å ta på meg sko, fordi jeg tenkte vi måtte inn i teltene igjen med en gang, eller at noe annet skulle skje, om vi skulle løpe eller flytte på oss. Jeg hadde alltid i tankene at det var noe fælt som kom til å skje, pågrunn av magefølelsen, men ikke noe så dramatisk som en drapsmann som skulle skyte oss. Så vi småløp ned mot en klynge midt på teltplassen, der en vakt stod. På vei ned dit, så sklir jeg i gjørma, og lander på knærne, samtidig så holdt jeg og Julie hender, og hun slapp ikke taket på meg, så hun dro meg bortover i gjørma. Jeg sa hun måtte slippe meg, så jeg fikk dratt til meg armen og kommet meg opp på beina igjen. Det var det siste jeg så av henne igjennom dramaet. 
Da jeg var 3 meter ifra klynga, ser jeg en svartkledd mann(jeg så aldri at han var kledd som en politi) gå mot en annen person. Personen setter seg ned på huk, og jeg husker ikke helt om han skjøt personen, men han rettet iallefall våpenet sitt mot klynga, der jeg stod, og fyrte løs noen skudd. Det fikk satt fart på klynga. Hele klynga løp oppover mot kjærlighetsstien, og jeg løp i sikksakk for å ikke bli truffet. Jeg hørte ett skudd snitte høyre øret mitt. Jeg tenkte at dette kanskje bare var ett spill som lederne hadde rigga opp for å vise oss hva "krig" egentlig er for noe. Så jeg løp vell egentlig for å ikke bli truffet av "softgun" eller hva jeg trodde det måtte være. Samtidig så kjente jeg redselen for at dette kanskje ikke var tull alikavell, så jeg var egentlig redd hele tiden, og skal innrømme at jeg gråt da jeg løp.

Jeg hoppet meg igjennom lyng og tornebusker, barbeint og med oppbrettet joggebukser. Brått stod jeg rolig i kanskje 3 minutter, og bare så på alle menneskene som løp forbi i håp om å se noen jeg kjente. Jeg så ingen. (Har funnet ut i ettertid at jeg hadde snakket med en østfoldvenninne, men jeg hadde antageligvis black out i hodet der og da) Til slutt gikk jeg ned på kjærlighetsstien. Det kom en blond jente som kom fra retningen mot cafèbygget og pustet og peset samtidig som hun gråt, hun satt seg på huk, og jeg satt meg ned ved siden av henne. Jeg ville hjelpe henne, men visste ikke hvordan, for jeg skjønte ikke alvoret. Brått så ser jeg iallefall 2 stk jenter som hang og holdt seg fast, utenfor en klippe ved kjærlighetsstien. Der gikk det rett ned til steinene i vannet, og det var livsfarlig å henge der, og jeg kan huske jeg tenkte, hva i all verden er det de driver med. Hvis dette er en øvelse, og Auf'ere risikerer livet sitt på denne måten, så melder jeg meg ut av AUF!

Jeg skjønner først alvoret da jeg ser en gutt som hjelper ei jente, og hun var blitt skutt i hodet. Jeg så blodet rant.. Da turte ikke jeg bli der jeg var(har i ettertid funnet ut at 3 av mine venner ble skutt og drept på det stedet jeg stod og så etter kjente) Så da satte jeg kursen videre i retning mot nakenodden, men kom ikke så langt. Første skråning kanskje bare ett par metere fra der jeg hadde stått, stoppet jeg opp. Det var så mange som akte seg ned den skråningen, og jeg kunne ikke se noen fler som løp videre mot nakenodden, så der stod jeg og hadde valget. Skal jeg løpe videre helt alene, eller skal jeg ake meg ned til de andre, ned skråningen?.. Valget var lett. Jeg turte ikke ta sjansen på å løpe alene rundt på øya, så jeg valgte samholdet med andre auf'ere. Jeg fikk aket meg ned og gjemt meg i en grop i fjellveggen. Jeg lente meg over mange andre, og så ingen jeg kjente, trodde jeg. Der satt Mari(uskadd, lever), ei jente fra Buskerud, som jeg hadde møtt på ett annet kurs i trondheim, i april! Jeg fikk ikke kontakt med henne, ikke at jeg prøvde heller, jeg turte rett og slett ikke snakke, men der satt hun, og det var litt mer betryggende.

Vi har hørt skudd igjennom hele dramaet, og etterhvert som tiden gikk, hørte vi skuddene komme nærmere og nærmere, alle satt og var på gråten, noen skalv, og noen sutret, flere hysjet så godt de kunne.

Da jeg lente meg over de andre sklei jeg i gjørma med beina samtidig, og jeg turte ikke ta sjansen på å stå og lene meg over de andre lengre. Hadde drapsmannen kommet og skutt meg i bena, så hadde jeg ikke klart motstanden, og antageligvis sklidd, falt, og rullet nedover, og da hadde jeg vært ett lettere offer. Så jeg bestemte meg for å akte meg nedover. Skuddene var like ved, og vi hørte høye skrik og skudd. Disse lydene er noe jeg aldri kommer til å glemme. Man kunne høre frykten i stemmen dems.

Etter noen få sekunder, som føltes som minutter, kom jeg meg ganske langt ned, men ikke langt nok. Jeg tror jeg var en av de første han skjøt etter, for jeg hørte ikke så mange skudd før jeg ble truffet i ryggen, ørene mine lukket seg, og jeg kunne ikke høre noe annet enn mitt eget skrik. Skuddet gikk igjennom ryggen, den høyre lungen. Kula traff ett ribbein og gikk ut igjennom magen. Det husker jeg kjentes ut som jeg ble truffet av en hard stein, og det brant inne i meg. Da jeg ble truffet så fikk jeg ett trykk i magen, så det kjentes ut som jeg dret på meg, samtidig fløy overkroppen min fremover. Jeg ble på en måte flau og tok det ikke alvorlig nok. Det eneste jeg tenkte på var "jeg håper jeg ikke dret på meg nå!?". Men så kom de syke smertene. Det var rett å slett pain.  Jeg dro hele overkroppen bakover igjen, og skrek og vred meg. Jeg hev etter pusten, og ville egentlig rope ut at jeg elsket alle som har stått meg nær, men eneste jeg fikk ut var hyling, og inndrag av luft. Da jeg ble skutt tenkte jeg, faen, nå dør jeg, nå dør jeg!! Så svimet jeg av, det bare svartnet. En deilig følelse igrunn.. Jeg våknet opp igjen, uten smerter, og er usikker på om jeg våknet  av at jeg ble skutt på ny, eller om jeg våknet, også ble skutt etter at jeg hadde våknet. Men denne gangen i armen. Jeg kjente ingen smerte, men jeg lå over bena mine med overkroppen. Jeg trodde alt var en drøm, ett mareritt.. Jeg smilte litt for meg selv før jeg lukket opp øynene, og kunne se de fredlige øyene på andre siden av vannet, jeg så videre ned på sjøen, det var grått og trist regnvær, og så ser jeg de skadde og døde menneskene. Da brøt det sammen for meg, og jeg ville bare skrike ut og brase ut i gråt. Men jeg klarte det rett og slett ikke, fordi jeg fikk ikke puste. Jeg var blitt truffet i lungen, så den hadde punktert. Så jeg var for opptatt med å få puste, jeg dro meg tilbake på ryggen, og der lå jeg og hev etter pust lenge.

Jeg lå å tenkte på en sang inne i hodet mitt, men jeg kommer ikke på hvilken. Jeg husker jeg var så tørst, var ikke måte på hvor tørst jeg var. Jeg tenkte at siden det regnet, så lå jeg med munnen åpen i håp om at jeg skulle klare å fylle den med regnvann, forså å svelge det ned, men det lykktes ikke. Jeg ble for sliten av å holde hodet rett, så jeg la meg med hode på siden igjen, som også var veldig irriterendes, fordi det samlet seg så masse vann i øret mitt, så jeg måtte snu på hodet for å tømme øret mitt hele tiden. Det var så fryktelig kaldt, og der lå jeg med oppbrettet joggebukser, hettegenser, og ikke sko, og i tillegg var jeg kliss bløt.

Etterhvert som tiden gikk, ble skuddene svakere, men vi kunne enda høre dem. Jeg lå egentlig å kjedet meg, det virket som vi hadde lugget der i timesvis, så jeg satt meg opp og prøvde å få kontakt med to av de som lå nedenfor meg. Hun ene lå med ansiktet mot meg, og var skutt 4 ganger (jeg har fått snakket med disse to jentene i ettertid, Ylva og Eirin, begge klarer seg bra). Hun andre så jeg ikke så mye av, for hun satt med ryggen mot meg, og inntil en stor sten som jeg lå ved siden av. Jeg fikk spurt hva hun som jeg så het, og hvor hun var skutt, men mer klarte jeg ikke spørre om, for da ble jeg oppmerksom på at det var noe varmt som rant nedover magen min. Og jeg ser ned på låret mitt at den ble enda mørkere enn en våt joggebukse farge. Jeg kjente på konsistensen, og jeg skjønte jo at det var blod(jeg mistet tilsammen litt over 1 liter blod). Da la jeg meg flat igjen. Jeg måtte gjøre noe for å stoppe blødningene, jeg ville jo ikke blø ihjæl heller, så jeg la meg mot den store stenen, presset magen, og armen mot den. Samtidig, så hører vi helikopter over oss. Det sirklet rund øya flere ganger, og jeg tenkte, yes, nå er vi reddet! Men der tok jeg feil. Helikopteret sirklet rundt oss flere ganger, fordi de filmet det som skjedde, og trøsten av helikopterlyden, gikk vekk til slutt.

Jeg prøvde å se bakover, og der fikk  jeg snakket med en gutt som het Tor-Martin.(overlevde) Han snakket med meg i ny og ne, at jeg skulle holde ut, og at vi skulle klare det her, og at jeg ikke skulle sovne. Ganske betryggende å ha han ovenfor meg.

Vi så båter som kjørte forbi oss ett par ganger, men jeg tok ikke sjansen på å vinke. Jeg visste aldri om det var flere som skulle ta oss eller ikke, så jeg latet vell bare som om jeg var død. Etter 2 timers tid i frykt om å bli skutt igjen, så kom det tre båter inn mot oss. Jeg husker godt hvor mye jeg bare ville komme meg på sykehuset og bare bli neddopet, på grunn av all smerten! Og nå var hjelpen her. Jeg så en bevepned politimann, med ett stort våpen sikte oppover mot fjellkanten.

Tor-Martin fortalte at jeg var en av de kritisk skadde, og var en av de som måtte hentes først, og da kom det tre menn som måtte løfte meg opp i båten, ettersom jeg ikke hadde krefter igjen. Jeg måtte fortelle hvor jeg var skutt, og hvor jeg hadde vondt. Jeg husker da de løftet meg, prøvde de å være så forsiktige som mulig, og jeg gråt og gråt, for det gjorde så vondt. Jeg husker egentlig ikke så mye fra båt turen, bortsett fra at det var veldig mye bølger, og det gjorde så vondt i magen, en ung politimann hadde sottet ved meg, og prøvd å snakke om noe annet på vei tilbake. (Jeg hadde fortalt han navnet mitt, og det hadde brent seg fast på minnet hans. Han har fått kontaktet meg, og snakket litt med meg i ettertid). Da jeg ble tatt opp på land, fikk jeg spurt om å få lånt en tlf fra en ambulanselege som het Sasha(Fått snakket med i ettertid). Han skrev inn nr, og jeg ventet på svar fra Mamma. Da hun tok telefonen fikk jeg sagt "Hei, Mamma!! Det er Cathrine! Jeg har blitt skutt i magen, og i armen. Men det går bra!!". Etter få ord fikk jeg ikke lov av legen til å snakke mer med henne, for jeg måtte ikke bruke opp kreftene mine.

Jeg ble lagt inn i en ambulanse, og ble fraktet ett stykke opp til ett helikopter. Grunnene var at det var for mye trafikk, og jeg måtte fraktes fort. 

Da jeg ble fraktet inn i helikopteret var det to til som måtte få plass. Han ene lå nedenfor meg, og jeg husker han frøs. Han var skutt i magen, og hadde det veldig vondt. Jeg husker jeg var kald sjæl, men smertene begynte å gå vekk, ettersom jeg hadde fått smertestiller o.l.. Jeg husker jeg hadde så mange pledd, men han hadde bare ett, og han frøs så mye mer enn meg, så jeg ropte ut at her trengtes det flere pledd og greier.
Bak meg, satt en annen gutt, han holdt seg foran munnen, jeg husker han hadde blod i ansiktet. Jeg har i ettertid fått sporet de opp, Einar, og Benjamin.

Da vi fløy til Ullevål husker jeg at jeg bare lukket øynene og koste meg. Jeg hadde fått smertestillende, og kjente ingen smerte. Det var så deilig! Og tanken på at jeg skulle på sykehuset var knall, ingen flere smerter, trodde jeg.

Jeg ble fraktet inn til operasjonsrommet, og lagt på operasjonsbenken. Jeg så alle var stressa, ikke at det gjorde meg redd. Mens de tok på meg maske og noe andre greier, så ser jeg en mann med en skarpell av noe slag, og kommer med den mot hoften min, så roper jeg ut "du tar ikke den i meg før jeg har fått narkose!!?", så sovnet jeg (jeg tror jeg drømte det her, for jeg hadde ikke noe arr på hofta, he-he)

Jeg mistet litt over 1l blod. Jeg har gått igjennom 7 operasjoner. Åpnet hele magen, for sjekking av indre blødninger. Sydd og stiftet over 180 overfladiske sting, i armen, på benet, på ryggen og på magen. Aner ikke hvor mange indre sting. 
Jeg lå på Intensiven i 4 dager, og delte rom med Ylva som jeg tidligere hadde snakket med på Øya under dramaet. Jeg ble senere flyttet til Step Down, på ett overvåkningsrom, der var jeg resten av tiden. Jeg hadde syke mareritt nesten vær natt i begynnelsen. Tilsammen, så lå jeg på Sykehuset i 3 uker.

Dette var ment å skulle bli sommerens beste ferie minne på den fredfulle vakre øya. Det ble Norges verste mareritt.

(vill ni läsa mer om Cathrines tankar och minnen från Utøya så har ni hennes blogg HÄR)
(HÄR har ni också min älskade Celines blogg)

Celine, Elisabeth och Cathrine.



Write something here:

« NAMN Ska jag komma ihåg dig?:)

« E-POST (publiceras ej)

« URL

Min kommentar: